Verdens Gnag

Som de fleste andre sene sommerkvelder så satt vi hele jentegjengen i golfen til Inger på sentrum å myste på folk.  Akkurat denne kvelden ble om mulig noe spesiell.  En smule mangel på søvn og kanskje en bitte liten overdose sukker satte virkelig fart på latterkickene, og hadde vel satt ned evnen til å tenke normalt med ett par prosentpoeng. 

Så der satt vi, med dysleksipiller innabords og ladi-da jomte i bakgrunnen av all låtten.  Så kom ideen, jeg ble nærmest kommandert ut av bilen, for å vise det jeg hadde prøvd å forklare mens jeg satt inne i bilen.  Selv om jeg ikke har mange hemninger, så gikk grensen når de ville ha meg ut på parkeringsplassen foran prix, med femten andre biler rett i nærheten.  Men da kjører vi bare bort ved siden av minibanken sier den alltid så freidige tosta (red.anm. tusta på norsk) ved min side. 

Jeg kunne jo ikke backe ut nå, det var nå eller aldri.  Ut av bilen, og på med grorudpalmen med meg.  Der stod jeg med skjørtet litt sånn ned på hofta, knekk i knea, og palmen rett til værs.  Foran bilen, i flombelsyning, klar til å opptre.  Foran meg, ved bilen sitter tosta på kne å ler seg skakk, og jeg har ikke begynt enda.  Mens ho andre tosta finner fram mobilen og filmer. 

Kamera går og jeg setter igang, jeg kommer en og en halv setning uti, før disse tre damene foran meg bryter sammen i vill og hemningsløs latter, så intens latter faktisk, at selv om jeg fortsatt, kunne jeg ikke lenger høre min egen stemme, noe som er vesentlig når man skal prøve å få til en pipete og treg stavanger dialekt.

Sånn foregår det altså når det en sen kveld er sommer stand-up ved banken i sentrum