Høst;)
Som septemberbarn er det selvsagt at jeg elsker høsten. For det er faktisk ingenting som er så nydelig som å virkelig kjenne at man lever i høstens ville og strabasiøse tilværelse.
Å kjenne vinden ta tak i hele kroppen, å høre de fargerike bladene på trærne risle og rasle seg løs.
Å våkne opp en tidlig morgen, også er det mørkt ute, og alt er stille, er snodig det at alt blir så stille når mørket kommer, folk sier mindre å beveger seg mer lydløs gjennom mørket??!!!
Men det beste var da Inger og jeg satt ute en sen ukekveld, og kjente at lufta var blitt tynnere, og luktet godt, slik at hver innånding var forfriskende nydelig, og vi gledet oss til den første snøen, og igjen kunne trekke pusten og lukte lufta, frisk og klar 
