Frustrasjon!
Hva driver deg til å si det?
Hva får deg til å gjør det?
Og hvordan orker du?
Skjønner ikke det er mulig og leve slik, uten anger, uten empati!??
For det er dt du gjør, du viser ingen empati for andre enn deg selv og dine ønsker, hvordan kan du da tro at vi er venner for alltid?? Til og med oss som ikke bare tenker på oss selv må det engang iblant, og da er ikke ett vennskap til deg, slik som du ter deg nå mulig!
For alltid har vi det vi har hatt, men ikke før du har lært, og tatt ett valg!
Velkommen inn i det vi andre kaller å være “voksne”!!!
